sollesvik

visste du at?

  • Publisert: 27.03.2017, 12:29
  • Kategori: Spørsmål og svar
  • Jeg har egentlig aldri vært noe særlig fan av sånt her, men må gjøre noe for å faktisk være litt aktiv på bloggen, so here we go! Tenkte jeg skulle lage en liten 'visste du at' om meg selv. 

     

    ♥ Jeg er hekta på Hotel Cæsar, noe som er veldig godt synlig på snapchat. Dessverre (om man kan si det) har jo Mads også blitt hekta så jeg kan ikke se på det i uka når han er vekk lenger og det er litt kjipt. Er ingenting annet spennende å se på. 

    ♥ Jeg spiser vanvittig lite. I løpet av en dag (når jeg er hjemme alene) får jeg kanskje i meg et måltid om dagen. I helgene spiser jeg mer regelmessig. 

    ♥ Det skal sinnsykt lite til for å gjøre meg glad. En tur på stranden, en sjokolade, at oppvasken er satt i maskinen eller at jeg slipper å lage mat. 

    ♥ Jeg overtenker veldig mye. Ja, den forklarer seg vell selv. 



    ♥ Jeg er ekstremt glad i dyr men jeg er livredd for fugler, når de er ute i det fri vell og merke. Papegøyer, undulater og slike fugler er fasinerende. Måker, kråker og duer er bare irriterende og i veien. 

    ♥ Jeg er LIVREDD edderkopper, og da mener jeg livredd. Jeg begynner å grine. 

    Var det noe her du ble overraska over å lese? 

  • Publisert: 27.03.2017, 12:29
  • Kategori: Spørsmål og svar
  • 0 kommentarer
  • jobbsøkingsprossessen

  • Publisert: 27.03.2017, 11:27
  • Kategori: Blogg
  • Jeg sitter jo her som jobbsøker innen for yrkessjåførbransjen. Det er mange ledige jobber men så skal man jo finne noe som er i nærheten av hjemme. Når jeg mener nærheten av hjemme snakker jeg om strekningen fra Evje til Oslo og helt til andre siden av landet, nemlig Stavanger. Jeg må faktisk pendle så langt for å ha mulighet til å finne jobb. Jeg kunne jo godt sagt det samme oppover, men da må jeg over fjelloverganger og surre og vase for å komme meg til jobb. Da er det igjen usikkerhetsmomentet med vinteren - blir det kolonne? Det er derfor jeg har valgt strekningen Oslo - Stavanger. Det er mindre sjangs for at det er stengte veier på vinteren og da større sjangs for at jeg faktisk kommer meg til jobb på vinteren. 

    Dessverre er det veldig mange som mener og påstår at man må flytte for å få jobb. Realiteten er at nei, man trenger ikke det. Jeg klarer fint å pendle den strekningen jeg har satt opp og jeg kan til og med strekke meg enda lenger men jeg ønsker virkelig ikke å flytte for å jobbe. Jeg strekker meg langt men et sted går faktisk grensen. 


    hvem vil vell flytte fra dette? ikke jeg ihvertfall. 

    Jobbsøkeprosessen går forsåvidt greit, jeg sender ut mail, ringer og sjekker finn, nav og facebook stort sett hele dagen. Dagene mine går altså til lesing, jobbsøking og husarbeid når jeg ikke er på kurs. Nå som vi er i modul 6 av kurset har jeg kun en dag i uka på kurs. Den ene dagen i uka går til kjøring og teori nå i tiden fremover. Jeg kjenner det skal bli vanvittig godt å bli ferdig med alt så jeg kan ut å kjøre - alene. Samtidig skal det bli veldig skummelt. Mads spurte meg faktisk igår om ikke jeg gruet meg til å jobbe, for jeg sier det hele tiden at jeg gruer meg til prøva for ysk-en, jeg gruer meg til optimal kjøring imorgen, jeg gruer meg til to og tretimers-turen vi skal ha neste uke og uken etter men aldri har jeg nevnt at jeg gruer meg til å begynne å jobbe. Det tror jeg har mye å gjøre med at jeg har vært med såpass mye på jobb og styrt og ordnet at det eneste som har manglet er jo egentlig kjøringen. Tror jeg skal klare å fikse dette helt greit. 

  • Publisert: 27.03.2017, 11:27
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • samson

  • Publisert: 24.03.2017, 00:42
  • Kategori: Fotografi

  • samson
     

  • Publisert: 24.03.2017, 00:42
  • Kategori: Fotografi
  • 2 kommentarer
  • blogg trumfer søvn?

  • Publisert: 24.03.2017, 00:39
  • Kategori: Blogg


  • Altså, jeg kan jo ikke begynne å fikse på kodene i designet her på bloggen for jeg blir aldri enig med meg selv så jeg blir sittende lenger enn jeg egentlig burde. Sist jeg sjekket klokken (som var sånn ca 5 minutter siden) var den 23.47. Nå, i skrivende stund er den 00.33. Hvor ble tiden av? Jeg veit ikke. 

    Men ja, driver nå å fikser litt på designet. Skal se om det kanskje blir ny header og sånn på meg imorgen. Hvis jeg får orden på pcen min så jeg får starta opp photoshop blir det helt klart ny header imorgen! 


     

  • Publisert: 24.03.2017, 00:39
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • har jeg en blogg?

  • Publisert: 22.03.2017, 18:52
  • Kategori: Blogg
  • Jeg tror jeg glemmer det at jeg har blogg. Jeg glemmer det hele tiden. Nå skal det sies at jeg har vært ekstremt opptatt med å være aktiv med øving på teorien slik at jeg skal bestå yrkessjåførdirektiv-prøven i April. Jeg gruer meg veldig til den, men tror det kommer til å gå veldig bra. Jeg vil komme sterkere tilbake snart, og faktisk være sånn nogelunde aktiv på bloggen. Det føles litt godt å kunne blogge når det passer meg og ikke ha det som en jobb hvor jeg faktisk må være aktiv og holde på her. 

    De siste ukene har det skjedd mye, vi har rukket å komme oss helt til Modul 6 på kurset. Vi hadde siste dag med modul 5 idag. Nå går vi altså inn i den avsluttende fasen av hele kurset, noe jeg egentlig har litt blandede følelser om. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg synes det er gøy eller litt merkelig å ikke møte gjengen på kursdagene. Vi er en ganske kul gjeng som ler og surrer oss gjennom hele dagen. 


    vi har planlagt tur som skal kjøres i modul 6, jeg gleder meg litt. 

    Kan jo også nevne at jeg endelig har fått tak i kamera, så nå blir det skikkelige bilder fremover og ikke mobilbilder! 

  • Publisert: 22.03.2017, 18:52
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • lange dager, korte kvelder

  • Publisert: 07.03.2017, 19:07
  • Kategori: Blogg
  • Det er herlig å gå på kurs. Vi har den mest fantastiske kurslederen og de andre 'medelevene' er like herlige. Vi ler, har det moro og kommer oss gjennom dagen uten større problemer. Allikevel gleder jeg meg til å bli ferdig med kurset. Jeg må jo stå opp før fuglene rekker å drite for å komme meg til kurset til tiden men det går bra! Døgnrytmen min er faktisk eksisterende og fungerende, jeg legger meg til normal tid og våkner faktisk av meg selv 5-10 minutter før alarmen rekker å ringe. Det er herlig! Det er så godt å vite at jeg kan komme meg opp når alarmen ringer - og gjerne før uten at det er noe problem. For en del år siden og frem til i høst har jeg ikke klart å komme meg opp uten at noen har ringt meg, jeg har vært nødt til å ha på sånn ca hundre alarmer for å klare å komme meg opp til tiden men uansett forsov jeg meg. Det har vært en evig kamp. Men endelig har jeg klart å snu på det. Det er mye takket være min samboer som er oppe tidlig og vekker meg. Han vekker meg med frokost på sengen, klemmer og latter. Det er rett og slett en glede å stå opp - til forskjell fra før. 

    Uansett kjenner jeg det er ganske tungt å gå på kurs. Ja, vi har det mye moro og lærer en hel masse som er viktig å ha med oss men det blir litt mye informasjon til tider. Vi har jo tross alt bare 140 timer på oss til å få en utdannelse. Jeg går faktisk på skole, jeg tar en utdannelse. En utdannelse pleier jo å ta ganske lang tid, men jeg har bare 140 timer på meg. Hodet er tungt og føles ut som suppe når man er ferdig og er på vei hjem. Det kan jeg love deg. Jeg trodde aldri jeg skulle bli verken skoleflink eller skoleglad men det har jeg altså klart å bli. 


    bilde fra arkivet

    Jeg gleder meg veldig til å komme meg ut i jobb og å være like flink til å stå opp som jeg er idag. Det skal bli herlig. Leve på veien, bo i lastebilen i ukedagene og være hjemme med samboer i helgene. Drømmer kan faktisk bli til virkelighet!

  • Publisert: 07.03.2017, 19:07
  • Kategori: Blogg
  • 2 kommentarer
  • 04.03.2017 - Evjemoen

  • Publisert: 04.03.2017, 19:27
  • Kategori: Fotografi




  • Fikk tatt litt bilder idag. Det føltes så godt! 

  • Publisert: 04.03.2017, 19:27
  • Kategori: Fotografi
  • 0 kommentarer
  • hvordan blir egentlig fremtiden?

  • Publisert: 16.02.2017, 16:30
  • Kategori: Livet på veien
  • Jeg har de siste to ukene tenkt gjennom veldig mange ting. Tenkt litt på hvor jeg er i livet, hva jeg vil med livet og hvem jeg vil ha i livet mitt. Flere runder har jeg gått med meg selv, mange tanker har jeg hatt i hodet mitt. Mange rare tanker, mange flere søte tanker og store tanker om hvordan fremtiden egentlig kommer til å bli - for det vet man jo ikke. Alt jeg vet er hvilke mennesker jeg vil ha med meg inn i fremtiden. Og dere vet sabla godt hvem dere er, og hva dere betyr for meg

    Jeg vil jo leve et liv på veien og jeg vet godt hva det innebærer. Det innebærer lite kontakt med alle jeg har nært og alle jeg virkelig er glad i men burde det virkelig være sånn? Vi har jo telefon så vi kan jo holde kontakten enda. Problemet blir nok det å ikke være fysisk nær noen man vil kunne holde rundt å få en klem av, kunne sove ved siden av etter en lang dag på jobb og kunne våkne opp til og se i øynene. Det er jo ikke noe som er bedre enn det. Men har man valgt et liv på veien så må man dessverre ofre noe - selv om man kanskje ikke vil. 

    Jeg håper jo at ting kommer til å bli sånn at mine nærmeste kan være med meg på tur i lastebilen når de har fri fra jobb, skole eller hva enn det måtte være så vi faktisk kan være med hverandre - ikke bare over telefonen. Setter selvfølgelig pris på meldinger og telefoner, men ingenting er som ekte latter - bare av et blikk. 'Det blir et ensomt liv' får jeg stadig høre men jeg er ikke så sikker på at det stemmer. Det er mange kvelder/netter/dager alene men hvis man tenker seg om så er det jo egentlig sånn hjemme også. Eneste forskjellen blir jo at jeg har mindre plass å være 'ensom' på. Jeg ser ikke på det som ensomhet, jeg ser på det som fritid - hjernen får tid til å nullstille seg uten innblanding fra andre. Jeg trives jo så godt på veien, få muligheten til å se nye ting, oppleve nye veier og møte nye mennesker og personligheter. Det er en ufattelig givende jobb! 

    Jeg har troen på at fremtiden kommer til å bli fantastisk bra. Jeg har en samboer som støtter valget av jobb, jeg har fått førerkort og venter bare på at ysk-en skal bli ferdig nå så jeg kan komme meg ut på veien å gjøre det jeg føler jeg er ment til å gjøre! 

  • Publisert: 16.02.2017, 16:30
  • Kategori: Livet på veien
  • 0 kommentarer
  • jeg kan ikke tro det!

  • Publisert: 03.02.2017, 12:41
  • Kategori: Blogg
  • Så var det nok en gang min tur til å bli forkjølet. Kan vell egentlig takke meg selv for å kle meg for godt når været er greit, kle meg dårlig når været er dårlig og hele tiden variere mellom varme og kulde (må ha denne røyken vet du). Symptomene startet allerede på tirsdagen og med full ukeplan denne uken passet det utrolig dårlig. 

    På tirsdagen stod jeg opp tidlig, veldig tidlig. Våknet klokken 04.45, klar for dagen jeg hadde i vente. Jeg skulle opp til kjøreskolen å koble litt til og fra før oppkjøringen senere i uken. Det hele startet fantastisk, hadde full kontroll på hva jeg drev med, rygget fint inntil, fikk rutine for alt på plass veldig fort og følte alt gikk kjempebra. 'Problemet' dukket opp når de som hadde teorikurs kom bort for å se på når jeg skulle koble til og fra - tror dere jeg holdt på å dø av nervøsitet? Jeg fikk så prestasjonsangst at jeg sleit med å rygge til tralla, jeg som hadde klart det så bra timen før de kom bort. Ingen problemer, kom rett på tralla og hadde rutinen på plass. Med en gang gjengen på 10-15 stykk kom bort så trodde jeg at jeg skulle besvime. Jeg har forsåvidt ingen problemer med at de kom for å se på, jeg ble bare litt satt ut siden jeg ikke visste om det. Det var veldig gøy da. 

    Rutinen kom jeg kjapt inn i, måtte bare tenke på meg selv og drite i at det stod en hel haug med gule jakker rundt meg for å se hva jeg drev med. Følte liksom litt at jeg var midtpunktet og det var både gøy og veldig skremmende. De skulle jo se og lære - så hvis jeg hadde gjort noe feil så hadde de lært av mine feil (forhåpentligvis var de voksne nok til å se at de ikke skulle ta etter mine feil). Kjørelæreren kom bort til meg før de gikk inn igjen og sa at jeg hadde en fin rutine - jeg virket bestemt og visste hvordan jeg ville ha det. Det var gøy å høre! 


    første bildet er fra tilkobling av semi på tirsdag, bilde to er fra langkjøringen på fredag.

    Jeg avsluttet dagen og tok hele 3 busser for å komme meg hjem. Det var nydelig å komme hjem. Det ble maks avslapping resten av kvelden for å lade opp til en lang onsdag. En veldig lang og nervepirrende onsdag. 

    Onsdagen kom, jeg kom meg opp (dæven, den døgnrytmen min har virkelig tatt seg opp) og gjorde meg klar. Klumpen i magen vokste mer og mer for hvert minutt som gikk. Jeg prøvde å stable meg til bussen men kom på halvveis at jeg hadde glemt noen papirer jeg måtte ha hjemme så jeg måtte snu. Det resulterte i at jeg ikke rakk bussen og måtte bruke bilen til Mads. Jeg fikk kommet meg avgårde og jo mer jeg nærmet meg Arendal jo mer tenkte jeg at det jeg har begitt meg ut på er helt hull i hodet. Jeg kom meg helskinnet til kjøreskolen, hentet nøkkelen til Scania'n og fikk startet den opp, tatt daglig kontroll og ringt til Mads. Det kjedeligste med hele dagen var nok at Mads var på jobb og ikke kunne være med meg på den mest sannsynlig største dagen i hele mitt liv. Jeg måtte klare dette helt alene, jeg måtte klare et eventuelt nederlag helt alene - men han var tilgjengelig på telefonen hele dagen og det hjalp veldig. 

    Kjørelæreren kom, jeg fikk lagt på med Mads og vi tok oss en liten kjøretur så jeg skulle få roe nervene mine før vi kjørte opp til Statens Vegvesen så jeg kunne ta førerprøven på klasse C, lastebil. Vi parkerte på statens vegvesen ca 20 minutter før prøven så jeg fikk god tid til å få enda mer nerver. Snakket selvfølgelig med Mads mens jeg ventet så nervene roet seg litt - frem til jeg så to gule jakker komme ut av bygget foran meg. Jeg visste at han ene skulle bort til meg men når jeg så begge to komme gående mot meg så tenkte jeg bare 'oooooh noooo'. De kom bort til meg, håndhilset og forklarte at han ene av de var på opplæring for å bli sensor og de håpet at det gikk greit at begge var med på førerprøven. 

    Mer nervøs ble jeg og det sa jeg også men det gikk veldig greit for meg at de var to. Jeg fikk litt informasjon om prøven og fikk raskt etterpå beskjed om å gå gjennom den daglige kontrollen. Supernervøs hentet jeg hammer i sideskapet, gikk frem foran bilen og trykket på nøkkel for å slå på lyskontroll. Fortsatte runden rundt bilen og åpnet dørene bak. Containeren på bilen er veldig høyt over bakken så for å sjekke last må man ha trapp opp - det ligger bak i containeren men den fikk jeg jo selvfølgelig ikke tak i. Prøvde å få tak i den med hammeren også men det nyttet ikke. Sensoren var høyere enn meg og han hadde forklart at han skulle være hjelpemannen min så jeg måtte spørre om han kunne prøve å få tak i stigen for meg. Han fikk tak i den å jeg fikk fortsatt med den daglige kontrollen. Inn i containeren å sjekke last og stropper, slå videre på tvillinghjulene før jeg gikk frem og åpnet panseret for å se på kjølvevæske og servooljelekkasje. Fikk et kontrollspørsmål når jeg hadde panseret åpent og fikk svart kjapt på hva han lurte på. Deretter gikk turen inn bak rattet. Mer nervøs enn noensinne satte jeg nøkkelen i tenningen, vred den om og sjekket oljenivå. Før jeg startet fikk jeg enda et par kontrollspørsmål om skriveren i bilen. Det gikk helt greit - klundra litt men hadde rett på det jeg svarte på. 

    Og avgårde gikk turen. Dæven å nervøs jeg var helt i starten, følte at alt kom til å gå rett i dass men jeg klarte meg. Det gikk veldig fint. Turen gikk lettere og lettere jo lenger vi kom. Vi parkerte på statens vegvesen igjen, jeg slo av bilen og snudde meg spent mot sensor. Han spurte hvordan jeg synes det gikk før han strakk frem hånden og sa 'Gratulerer' til meg. Jeg hadde bestått. Lille meg sitter her med førerkortet på lastebil. Det kunne jo ikke bli bedre! Eller kunne det? 

    Jeg hentet ikke ut førerkortet så Scania'n ble stående på statens vegvesen. Jeg ble hentet av kjøreskolen der oppe og kjørt til kjøreskolen. Når vi kom dit hentet jeg nøkkelen til semi'en på kontoret og gikk ut for å ta daglig kontroll på den før kjøretimen. Vi dro avgårde og øvde litt på veier jeg var litt usikker på. Det var jo ikke lenge til oppkjøring på CE så jeg var glad for at jeg fikk treningen. Kjøretimen gikk veldig greit og vi kjørte tilbake til kjøreskolen å parkerte der. Nå var det bare å vente. Mens jeg ventet reiste jeg å fikset litt mat før jeg dro opp til kjøreskolen igjen. Ventet og ventet og ventet. Det var så utrolig kjedelig å vente men heldigvis er de veldig koselige å skravle med på kjøreskolen så det gikk greit. Klokken nærmet seg 13.20 og jeg fikk nok en gang klumpen i magen tilbake. Semi'en hadde ikke blitt flyttet opp til statens vegvesen og det var ikke mange kjøreskolelærere igjen på kjøreskolen på den tiden. Jeg skulle egentlig gå opp til statens vegvesen men snakket med kontoret og fikk en kjørelærer til å være med meg opp til statens vegvesen med semi'en så den skulle være klar til oppkjøring nummer to for dagen. 

    Vi kom opp til statens vegvesen og fikk koblet fra trallen fort som fy, kjørelæreren hadde jo egentlig kjøretime med en annen når han ble med meg så han måtte forte seg tilbake. Han så på mens jeg koblet fra så alt ble riktig før jeg rygget inn ved siden av trallen. Kjørelæreren sa lykke til før han reiste. Jeg visste at jeg skulle ha de samme sensorene så jeg var ikke like nervøs men klump i magen hadde jeg. Klokken ble 13.50 og igjen kom de to gule jakkene ut. Kjapt etter de kom bort fikk jeg beskjed om å koble til. Det gikk grisebra. Rutinen var på plass og jeg fikk alt unna på under 5 minutter - både tilkobling og daglig kontroll. Det var så fantastisk deilig! Vi heiv oss i bilen og kjørte en kjapp runde. Det tok ikke lange tiden før vi var tilbake igjen og jeg nok en gang fikk et 'Gratulerer'. Hadde aldri i min villeste fantasi trodd at jeg skulle klare to oppkjøringer på samme dagen! 


    Dette var så godt! Fikk kjøre semi'en aleine til kjøreskolen etterpå, det var moro! Møtte også Mads senere på kvelden, det var så godt å se han igjen <3 
     

    Så nå sitter jeg her med førerkort på klasse CE og venter på å få startet på YSK før jeg skal ut i jobb! Det blir så vanvittig herlig! Ting går fremover og det er så godt! 

  • Publisert: 03.02.2017, 12:41
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • tiden flyr!

  • Publisert: 30.01.2017, 15:38
  • Kategori: Blogg
  • Tenkte bare jeg skulle stikke innom med en liten oppdatering til dere. Blir nok periodevis veldig stille her, men jeg setter stor pris på at det er noen av dere som er innom hver dag uansett! Har vært veldig mye å gjøre i det siste med både jobb, lappen og ja, hjemme egentlig. Jeg har fått meg en ekstrajobb (eller to), jeg er med når det trengs for å kjøre søppel i Setesdal og ellers jobber jeg på Esso Hornnes når jeg har vakter der. Det er så godt å være i gang med jobb og rutiner. Føles veldig deilig å være opptatt med noe hele tiden å ikke bare sitte hjemme å glo. 

    Mer oppdatering kommer litt senere i uken! Skjer mye spennende denne uken. Dere må gjerne følge meg på instagram, oppdaterer der en del. 

  • Publisert: 30.01.2017, 15:38
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • beste dagen på evigheter

  • Publisert: 18.01.2017, 22:23
  • Kategori: Livet før lappen
  • Klokken 06.45 våknet jeg, uthvilt for engangs skyld. Det har ikke akkurat vært lett å sove i løpet av denne uken, men jeg tvang meg selv til å legge meg tidlig og det klarte jeg. Like etter kvart på ti igår kveld gikk jeg å la meg. Tok ikke så lange tiden før jeg sovnet heller og godt er det. Idag var jo faktisk en ganske nervepirrende dag. Supernervøs for at jeg kom til å slite med å stå opp passet jeg på å sikre meg. Mamma skulle ringe meg klokka 07.00 og Mads skulle ringe meg 07.30. Jeg ble ganske satt ut når jeg så at jeg våknet før alarmen (tro meg, det skjer sjeldent!!!) og det tror jeg Mads ble også. Sendte den obligatoriske god morgen-melding til han og litt av svaret var 'jøss, er du oppe nå?'. Han hadde virkelig ikke trua virka det som :p 

    Jeg stod opp og fikk klint på litt sparkel på mine ødelagte øyenbryn, litt mascara på de enda mer ødelagte øyenvippene og fikk temmet håret - vell, nesten ihvertfall. Jeg slapp å sette det opp i hestehale, men det var vell bare såvidt. Fornøyd med klesvalget var jeg også. Det så kaldt ut så jeg forberedte meg å kledde meg godt, vell, godt nok. Frokost og litt Hotel Cæsar fikk jeg også tid til før jeg måtte gå til bussen. En god morgen med andre ord.  



    Jeg fikk stablet meg sånn halvveis til bussen, klarte selvfølgelig å gå på trynet er par ganger på isen som vanlig, og ble stående å vente på bussen i ti minutter før den kom og jeg kunne gå ombord. Det var en hyggelig tur, skravlet med bussjåføren omtrent hele veien. Han hjalp meg faktisk i Arendal også. Lille meg som ikke er så kjent her i området enda måtte jo finne frem til veistasjonen (jeg kan veien dit, bare ikke gå-veien dit) uten å måtte gå på hovedveien, noe som ble en stor utfordring i seg selv men jeg fant frem til slutt. Jeg kom meg nå dit, fikk hentet bilen og vendte snuta mot veistasjonen. Var der tre timer før kjøretimen min begynte så endte opp med å sitte å skravle med de på truckførerkurset og kjøreskolelærerne før det var min tur å sette meg bak rattet. Første kjøretime med semi, kan du tro jeg var nervøs? Det var jeg nemlig. 

    Siden det ble litt venting ble det jo en tissepause også. Tror du jeg ble satt ut når jeg kom inn på doen og så at det var to toaletter rett ved siden av hverandre?  Jeg måtte le litt og selvfølgelig måtte jeg sende snap! Uansett, kjøretimen kom igang etter at meg og kjørelæreren ble kjørt opp til trafikkstasjonen for å hente semi'n. Bilen hadde blitt brukt i oppkjøring før kjøretimen min så jeg måtte koble på før jeg kunne kjøre avgårde. Jeg begynte og gjorde det kjempebra, fikk plassert trekkvogna fint i forhold til trallen og klarte alt veldig bra. Gikk ut etter jeg hadde fått trallen helt på og begynte å koble på slanger, da gikk alt til helvete. Når jeg skulle koble på den siste kabelen klarte jeg å klemme fingeren min mellom kabelen og støpselet på trallen, det var jo kaldt så jeg kjente det ikke før jeg skulle ta til meg hånden. Det ser ikke så ille ut men såret ble dypt og jeg blødde - lenge. Tommelen hovnet mer og mer opp og gjennom hele kjøretimen satt jeg å blødde, det var blod på hele rattet. Kom meg uansett helskinnet gjennom kjøretimen og fikk beskjed om at jeg kunne bestille oppkjøring, så her sitter jeg med det største gliset i hele verden, superstolt er jeg. Etter en kjøretime med semi kunne jeg bestille oppkjøring, det er det beste som kunne skjedd! 

    Oppkjøring bestilles imorgen, tommelen er mer hoven og blå nå enn tidligere idag og jeg er supersliten men gud for en fin dag det har vært! Nå er det bare sikkerhetskurs på vei igjen (eller langkjøring som det også kalles) så er det bare å hive seg rundt å ta oppkjøring før ysk-kurset begynner i februar og jeg kan komme meg i jobb etter det. Gud som jeg gleder meg! 

    sophie

  • Publisert: 18.01.2017, 22:23
  • Kategori: Livet før lappen
  • 2 kommentarer
  • og hvor skal jeg få plass?

  • Publisert: 18.01.2017, 12:00
  • Kategori: Livet på veien
  • Helt siden første gang jeg var med på langtur har jeg irritert meg over hvor ufattelig liten plass det er satt av til lastebiler og vogntog for å ta pauser og døgnhvile. På de få plassene vi har på strekningen mellom Lillesand og Oslo er det så liten plass at kanskje en 5-10 vogntog får plass og det fylles opp fort som fy. De er så vanvittig små. Det er jo ikke bare denne strekningen som er ille men det er denne strekningen jeg kjenner til, så det er denne strekningen jeg kan uttale meg om.

    Jeg synes det er helt på trynet at det ikke kan gå an å lage til litt større plass til oss som faktisk holder Norge igang. Vi kjører på dagen, sover om natta og omvendt og la oss innse det, med de kjøre og hviletidsbestemmelsene som finnes så bør det jo også være mulig å legge tilrette for at vi skal få plass å faktisk hvile på uansett når på døgnet vi tar hvilen. Er man ikke kjent og kanskje ikke kjenner til bedrifter eller plasser på sideveier man kan stå, så blir man stående på rasteplassene langs veien - og det er ikke noe feil i det MEN hadde det vært litt bedre med plasser langs veien å stå for å ta hvilen så tror jeg det hadde blitt mye bedre. Da hadde det ikke blitt et helvete hver gang man ser at kjøretiden begynner å renne ut å det er langt over tiden til neste rasteplass eller bensinstasjon med truckstop. Det er for jævlig at det skal være sånn. 


    bildet er lånt herifra; http://www.mtlogistikk.no/artikler/lastebilparkering-med-vakt/353689

    Jeg ville trodd at vi hadde kommet såpass langt, med tanke på at vi er i 2017 at vi kunne tenkt litt lenger enn nesetippen og faktisk prøvd å tilrettelegge mer, ikke bare for at vi som er langtransportsjåfører eller distrubisjonsjåfører skal få det bra, men også slik at privatpersoner så skal få det greit på rasteplassene. Realiteten blir dessverre til at de som kjører vogntog kommer til å ta opp absolutt all plass til slutt. Det er ikke bare normenn som kjører i Norge lenger, vi har også utenlandske vogntog som dundrer nedover E18 og trenger en plass å stå. Det ender opp med at han kommer til å velge å stå på en rasteplass som egentlig kun er for personbil fordi det ikke finnes ledige plasser på truckstopene lenger. Sånn er det bare, vi kan ikke bryte kjøre og hviletidsbestemmelesene hver bidige dag bare fordi det ikke går an å lage bedre plass. Vi må ta det vi får og ta det vi finner. 

    Det irriterer bilistene og det irriterer lastebilsjåførene. Tro meg, det irriterer. Jeg har ikke kjørt så mye selv men på den lille tiden jeg har vært med og faktisk fått kjøre selv så har jeg irritert meg grønn over det faktum at det er så vanvittig dårlig plass overalt. Vi må jo planlegge ruten vår, ned til minste detalj og da er hviletid og pauser en stor del av planleggingen. Det er umulig å planlegge om en rasteplass eller bensinstasjon er full så vi må jo ha reserver for reserven for reserven. Ja, tenk, det må vi. Vi kan ikke bare si at 'Der er det ledig når jeg kommer, enkelt og greit', for det er ikke så enkelt og greit. Langt derifra. 

    Legg tilrette for bedre og større rasteplasser, så kanskje det slipper å bli så vanvittig mye brudd på kjøre og hviletiden, samtidig får vi kanskje litt mer respekt av bilister og andre sjåfører? 

    sophie 

  • Publisert: 18.01.2017, 12:00
  • Kategori: Livet på veien
  • 1 kommentarer
  • ja, jeg er kvinne.

  • Publisert: 17.01.2017, 16:23
  • Kategori: Livet på veien
  • MEN, jeg er fremfor alt en yrkessjåfør. En stolt yrkessjåfør. Selv om jeg ikke har førerkortet gir jeg alt når jeg er med på jobb, jeg gjør mitt beste og jeg viser stolthet når jeg er med å hjelper. 

    Det er et enormt press vi jenter har på oss når vi sitter bak rattet. Det er helt utrolig hvordan man blir glodd ned når man kommer kjørende med en bil på over 7500kg. Et vogntog på 18 meter i lengden, over 4 meter høyde og alt fra 20.000kg og opp til 50.000kg i vekt. Det er store krefter inne i bildet, store vekter og mye å tenke på. Det er nok dessverre slik at mange mannfolk skulle nok helst ville at det enda var bare mannfolk som kjører så store kjøretøy, det har jeg fått høre når jeg tramper ned stigtrinnet å beina, med treskoene på beina, treffer bakken under meg. 

    'Skal liksom lille du komme her å ta jobben min?', 'Det var ikke nok å bestemme hjemme, skal du komme her å bestemme også?, 'Kan ikke du gå på kjøkkenet å lage mat heller, så skal jeg ta over kjøringen for deg jeg'. Det er ting jeg har fått høre på de korte månedene jeg har vært bak rattet på stor bil. Det er utrolig kjedelig å høre og ikke minst sårende å høre. Det gjør vondt i hjertet mitt. Jeg kjører ikke fordi jeg vil ta fra noen jobben demmes, jeg kjører fordi jeg elsker å kjøre. Jeg elsker å se stripene på veien foran meg å vite at det som står bak seteryggen min gjør at Norge går rundt. Jeg overser kommentarene så godt det går, men det er jo ikke sikkert at alle andre jenter der ute, som kjører stor bil, klarer det. Det er tøft å være jente i dette yrket, men heldigvis blir det bedre! Heldigvis er ting i forandring og vi jenter blir tatt bedre imot for hver dag som går, ser jeg ihvertfall.

    Det er noe helt for seg selv å dundre nedover veien når musikken dunkende fra høyttalerne, ingen bekymringer - hvis man ser bort ifra de hundre bekymringene man kan ha, der man sitter helt i sin egen lille verden mens man fort kaster blikket over gps-en for å passe på at man er på riktig rute samtidig som man passer på alle de andre trafikantene. Det finnes nok ikke noen bedre følelse i denne verden. 

    Selv om det er mange av 'den eldre garden' av mannfolka som kanskje skulle ønske at kvinnfolka holdt seg på kjøkkenet må jeg samtidig gi en STOR applaus til alle, ja til og med de som slenger med leppa, for at dere lar oss jenter vise at vi kan og samtidig vise at dere kan være ordentlige også. Dere viser at det går an å være kollegaer og bare kollegaer. 

    Jeg setter pris på at det motsatte kjønn kommer bort å slår av en prat og ser på meg som en likeverdig, samtidig ber jeg ikke om likestilling - jeg ber om at jeg får lov til å ha jobben jeg har uten slibrige kommentarer og ubehag når jeg faktisk må være i kontakt med det motsatte kjønn. Jeg setter stor pris på at stort sett alle mennene jeg møter i jobben spør om jeg vil ha hjelp (selv om jeg ofte takker pent nei og vil gjøre det selv) og at dere er profesjonelle nok til å forstå at jeg ikke ønsker å ligge med dere, at jeg ikke ønsker å være en av dine hundre andre osv. Det er ingenting som betyr mer enn det for meg i den jobbsituasjonen jeg er i. 



    Mange tror at vi bare sitter der å kjører men det er langt ifra virkeligheten. Vi må planlegge, løfte, laste, losse, ordne med papirer, passe på medtrafikanter, myke trafikanter, kjøre og hviletid, lasten må sikres, har man flere leveringer må ruten planlegges ned til den minste detalj. Man må kanskje snu ruten, da må butikker ringes til så alle får beskjed. Føret må vi tenke på, har vi med nok kjettinger? Veier vi for mye? Er det nok drivstoff på tanken? Det er så vanvittig mye. Det er ikke bare fryd og gammen å være yrkessjåfør. Av og til kan det være et sant helvete, men jeg ville ikke vært foruten - selv om jeg er jente. 

    - sophie

  • Publisert: 17.01.2017, 16:23
  • Kategori: Livet på veien
  • 2 kommentarer
  • hvem er sophie?

  • Publisert: 17.01.2017, 00:54
  • Kategori: Blogg
  • Ja, du har altså klart å rote deg så langt inn labyrinten av internettet at du fant den søte, lille, bortgjemte bloggen min? Vell, da får jeg vell ønske deg velkommen da! Velkommen skal du være.

    Jeg må nesten starte med å skrive littegrann om meg selv. Jeg er altså Sophie, Sophie Søllesvik. Jeg er ei glad og livlig jente født på høsten i 1993. Jeg ble født i Haugesund men har vokst opp litt overalt, dog mesteparten av livet har jeg bodd i Stavanger, Sverige og Skien. I høst bestemte jeg meg for å flytte igjen, men denne gangen sammen med den mest fantastiske mannen i hele verden, til en helt ny plass. Jeg flyttet til Setesdalen, samboeren min er jo herfra og det er en nydelig plass. Jeg trives utrolig godt allerede! 

    Som du kanskje har forstått hvis du har lest litt gjennom bloggen min så dreier bloggen seg om livet på veien. Jeg er nemlig ikke som alle andre jenter - jeg liker store kjøretøy. Det er en helt fantastisk følelse å sitte bak rattet på en stor bil å vite at det du frakter hjelper til med å holde Norge igang. Uten lastebiler får ikke butikkene matvarer i hyllene, diesel og bensin på bensinstasjonene, blomster i blomsterbutikkene eller biler i bilforretningene. Lastebiler trengs for å holde Norge gående og det er helt fantastisk å kunne si at jeg skal være med på det. 



    Selv om jeg liker godt å bli skitten på hendene, kler jeg meg mer enn gjerne opp i noe fint tøy og kliner litt sparkel i trynet før jeg forlater hjemmet. Etter at jeg gikk ned en hel del i vekt i 2014/2015 har jeg blitt mye mer selvsikker og tørr å kle meg i litt mer jentete tøy. 

    Utdannelse har jeg ikke, men nå får jeg altså tatt førerkort klasse CE og får oppfylt drømmen min, nemmelig å bli lastebilsjåfør. Leve på veien. Det skal bli helt fantastisk! 

     

    Oppdateres mer senere.

  • Publisert: 17.01.2017, 00:54
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • helt siden jeg var liten..

  • Publisert: 16.01.2017, 23:26
  • Kategori: Blogg
  • Helt siden jeg var ei lita jente har jeg vært betatt av store biler, lastebiler. Jeg så på alle lastebilene med alle de kule lysene, jeg heiv armen opp i været, med 90 graders vinkel på albuen hver gang jeg så en lastebil nærme seg for å så dra den nedover, vise lastebilsjåføren at jeg ville at han skulle tute. Jeg ble like glad hver gang jeg hørte brølet som kom ut av kompressorhornet på taket. Det var glede, rett og slett glede. Jeg visste at jeg måtte gjøre det samme som de, kjøre rundt i landet, se nye plasser, oppleve gleden ved å kunne levere varer, kjøre store flotte kjøretøy og ikke minst, tute på små barn som så ivrig stod langs veien å dro ned armen, med samme 90 graders vinkel som jeg hadde på min albue. Jeg gledet meg til den dagen skulle komme. 



    Dere kan jo selv tenke dere gleden jeg opplevde når jeg i høst fikk kjøre stor bil for første gang. Endelig, endelig skulle det være min tur til å leve drømmen. Jeg husker enda hvor glad jeg var når jeg satt bak rattet, når jeg så scania-logoen foran meg på rattet og 'v8'-badgen mellom speedometeret og turtelleren. Helt magisk var det. Dere kan jo selv se på det første bildet hvor glad jeg var. Når vi hadde kjørt første runden og tippet måtte jeg bare dokumentere det. Det var som om at hele verden lå foran meg. Jeg begynte å tenke på hvor fantastisk jeg kom til å få det når dette skulle bli hverdagen min, når jeg skulle få lov til å gjøre dette hver eneste dag, resten av mitt liv. Enda heldigere følte jeg meg når jeg fikk æren av å kjøre en Scania R580 med en redriver bak. Det var så utrolig gøy. Det finnes ikke så veldig mange redriver-traller i Norge så det var jo kjempestas at jeg fikk lov til å kjøre det. 

    Helt siden August 2016 har jeg fått øvelseskjøre. Jeg har kjørt tippbil, jeg har kjørt matvarer ut til butikker, jeg har fått parkere traller, koble av traller, være med å kjøre søppel (ja, jeg har faktisk kjørt søppel), jeg har tømt lecakuler med walkingfloor-tralle og ikke minst har jeg fått kjørt kjøreskolebiler. Lappen er kun et steinkast unna og jeg gleder meg. Jeg gleder meg mer enn man kan glede seg til noe. Samtidig som jeg gleder meg, så gruer jeg meg. 



    Jeg gruer meg til å være ny. Jeg gruer meg til å måtte rygge inntil ramper, måtte bedømme avstander på begge sider av trallen selv (for tro meg, det er ikke mye enkelt når du har 20-30cm klaring på hver side av dørene bak på tralla), lure trallen inn mellom to betongvegger i riktig rampe. Jeg gruer meg til å komme inn på en plass som er overfylt av mannfolk som tenker 'åja, en jente ja' hver gang jeg kommer inn døra. Jeg vet jo at dette ofte ikke er realiteten, men tanken streifer meg hver gang. Jeg gruer meg til alle rare menneskene som sitter bak rattet og ikke hjelper lastebilsjåførene, jeg gruer meg til å måtte tenke hundre ganger lenger frem enn hva jeg må i personbil, jeg gruer meg til å måtte huske på alle varene som skal være med. Gruer meg til første dagen alene på jobb. Det kommer til å bli en tøff, krevende dag og noen tøffe krevende uker etterpå. Man skal jo tross alt kjøre en lastebil på flere tonn, med last som skal komme hel frem, helt alene. Lille meg, som brenner så for dette skal klare det alene. Jeg vet jeg kommer til å klare det, det har jeg sagt til meg selv og de jeg har rundt meg har sagt det til meg - men allikevel popper denne frykten frem i hodet mitt at alt kommer til å gå galt. At jeg kommer til å surre det skikkelig til for meg selv. 



    Heldigvis gleder jeg meg mer enn jeg gruer meg. Jeg gleder meg til de fine plassene, de fine menneskene på terminaler, butikker og bedrifter. Gleder meg til all den fine naturen jeg kommer til å oppleve, alle timene langs veien, møte hyggelige kollegaer, jeg gleder meg til å komme hjem til samboeren etter en uke på veien. Jeg gleder meg til å kunne ringe til moren min når jeg får vite at jeg skal en tur til Stavanger å si at jeg er på vei og gjerne vil møte henne. Jeg gleder meg til samboeren skal være med meg på tur, når han selv har fri fra sin jobb. 

    Det kommer til å bli fantastisk. 

  • Publisert: 16.01.2017, 23:26
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • even on a cold winter day, I smile

  • Publisert: 22.01.2014, 12:06
  • Kategori: Fotografi


  • Jeg var ute og tok bilder igår. Jeg kjøpte ny jakke og jeg elsker den. 

  • Publisert: 22.01.2014, 12:06
  • Kategori: Fotografi
  • 6 kommentarer
  • like lightning

  • Publisert: 17.11.2013, 17:05
  • Kategori: Fotografi
  • Altså, det må være lov å skryte av egne bilder, og det vil jeg gjøre med dette bildet. Jeg elsker det. Jeg tok det idag og jeg klarer ikke å slutte å se på det. Lyset, motivet, bakgrunnen, redigering og alt. Dette er det nye favorittbildet mitt. Helt klart!

     

  • Publisert: 17.11.2013, 17:05
  • Kategori: Fotografi
  • 2 kommentarer
  • happy birthday to me

  • Publisert: 11.11.2013, 13:50
  • Kategori: Fotografi
  • Ja, idag er altså dagen! Jeg har rundet 20 år, endelig! Vell, stakk innom for å legge igjen et lite avtrykk idag, så blogges vi sikkert imorgen!

     

  • Publisert: 11.11.2013, 13:50
  • Kategori: Fotografi
  • 2 kommentarer
  • lenge siden sist

  • Publisert: 10.11.2013, 19:49
  • Kategori: Blogg

  • Vi har kjøpt oss ny bil!

    Jeg har fotografert ganske mye i det siste!

    + jeg har fått jobb, som taxisjåfør!
    + 20års-dagen min er imorgen, hurra for meg!
    + portretter har blitt min nye greie, nå må jeg bare
    finne meg en modell!?
    + masse andre greier, som mest sannsynlig kommer
    frem på bloggen seinere! 

  • Publisert: 10.11.2013, 19:49
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • i lyngen er det best

  • Publisert: 07.10.2013, 21:03
  • Kategori: Fotografi

  • fine meeka!

    samson har stortsett et smil om munnen, men han kan da lage grimaser også!

  • Publisert: 07.10.2013, 21:03
  • Kategori: Fotografi
  • 2 kommentarer
  • samson og meeka pt. I

  • Publisert: 06.10.2013, 19:13
  • Kategori: Fotografi
  • Idag ble jeg kontaktet av eieren til Meeka om jeg hadde lyst å fotografere litt bilder av hunden hennes Meeka og Samson, hunden til venninnen hennes. Selvfølgelig måtte jeg si ja! De har jo verdens fineste rase og verdens snilleste hunder! Vi reiste til Kulturstien på Skotfoss i sollyset og startet opp kameraet. Det ble en del bra bilder og de fleste kommer mest sannsynlig til å legges ut etterhvert. Her får dere noen av favorittene mine fra dagen!



    Meeka er jo bare superherlig! Eller hva?

    Samson vet hvordan man sitter bamse! Han vet også hvordan han kan sjarmere kvinnene rundt seg :)

  • Publisert: 06.10.2013, 19:13
  • Kategori: Fotografi
  • 5 kommentarer
  • hits